Vi må finne rett medisin mot det økende sykefraværet. Etter flere bedriftsbesøk med ulike erfaringer og innspill mener jeg vi allerede har mange riktige verktøy for å redusere fraværet, men bedriftene ikke er flinke nok til å utnytte dem.

Tollpost Globe på Alnabruterminalen er en av bedriftene som har tatt tak for å redusere fravær. Enkelte avdelinger har gått fra tosifret sykefravær til ned mot null. Den bedriften investerer i sine ansatte, satser på trivsel og et godt arbeidsmiljø. Som arbeidslaget i terminalhallen sier ”nøkkelen er tidlig og tett kontakt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker”. Jeg er helt enig. Kontakten er et essensielt steg for å forenkle veien tilbake til arbeidslivet.

Vi må lære av bedrifter som denne, for bare det siste året har det samlede sykefraværet i Norge økt med 11 prosent. For samfunnet utgjør dette om lag 160 000 tapte årsverk. Denne økningen er veldig alvorlig for de menneskene som rammes, fordi langtidsfravær ofte skyver deg ut i permanent uførhet. Økningen tynger også bedriftene, men ikke minst vårt felles spleiselag – velferdssamfunnet. Hvis trygdeytelsene øker like mye i fortsettelsen spiser det opp handlingsrommet vårt når det kommer til muligheten til å satse på en bedre skole og et renere miljø.

Vi vet det er langtidsfraværet er det som øker. Korttidsfraværet er stort sett stabilt. Økningen er størst blant unge jenter og gutter i fysisk anstrengende yrker og blant gravide. Flere får også oftere lettere psykiske lidelser. Vi har bevisst jobbet for å få en større andel delvis arbeidsføre inn i arbeidslivet, samt flere eldre til å stå lenger i arbeid. Det vil også slå ut på fraværsstatistikken. Men disse står ikke for økningen vi ser nå. Vi vet mye om hvorfor fraværet øker, men ikke nok.

• Les Dagsavisens reportasje fra besøket

Vi kan ikke sitte stille å se på utviklingen. Vi vil at alle skal med i arbeidslivet. Hva er så årsakene til at flere faller utenfor? Noen skylder på latskap, men er vi da 11 prosent latere enn i fjor? Jeg tror ikke det. Andre skylder på sykelønnen, men det mener jeg også er feilslått. Den tryggheten skal vi være stolt av og hegne om, for ordningen er juvelen i vårt velferdssamfunn. Vi må likevel komme til gode løsninger og finne rett medisin, både på kort og lang sikt. Jeg heller mer mot en gulrotordning som gjorde at de bedriftene som er gode på å forebygge sykefravær og på å følge opp syke ansatte tjente på det økonomisk? Og hvordan skal i så fall et sånt grep gjennomføres?

• Les avisa Groruddalens reportasje fra besøket

Jeg er spesielt bekymret over den økende ledigheten blant unge, for når man går ledig tidlig har man større sjanse til å havne permanent utenfor arbeidslivet. Hvis vi ser på de unge langtidsledige og uføre, er det ett fellestrekk at de gjerne har droppet ut av skolen. Vi må derfor sette inn støtet i ungdomspsykiatrien og øke innsatsen mot frafallet i skolen. Vi vet også at mange av dem som ikke fullfører videregående skole selv har foreldre som har vært syke, uføre eller ledige. Folk med allerede dårlige levekår rammes hardest, som fører til at sosiale forskjeller forsterkes. Gode og sterke velferdsordninger, som reduserer forskjeller i levekår, utdanning, inntekt og dermed helse, er avgjørende for å begrense ledigheten og for å begrense sykefraværet.

• Les også Raymond Johansen sitt innlegg om sykefravær

Jeg vil nå utfordre deg på hvilke områder vi kan og bør sette inn en ekstra innsats for å redusere det økende sykefraværet? Dette handler om folk bak statistikken, om mennesker som gjerne vil bidra til fellesskapet, men av ulike årsaker står utenfor. Vi har ikke råd til å miste flere. Målet må være et arbeidsliv der alle skal med.

Jeg gleder meg til å høre fra deg.